Er garantert rente bedre enn investeringsvalg?

Som vi har skrevet i flere artikler ønsker myndighetene og livbransjen å gjøre noe med de ytelsesbaserte tjenestepensjonene og fripolisene. Mer av avkastningsrisikoen skal flyttes til det enkelte individ. Tidene har endret seg, risikoen for ikke å kunne møte rentegarantien er for høy for pensjonsgiveren i lavrenteregimet. Dette preger investeringsstrategien til livselskapene. Når livselskapene må møte rentegarantien årlig blir det problematisk å investere langsiktig og unngå svingningene. Privat har vi ikke slike bindinger og det er mange som vurderer aksjefond som en god og langsiktig investering til tross for finanskrisen i 2008 og den påfølgende gjeldskrisen som berører hele Europa. 

Hvordan blir det for fripoliseeier i årene fremover hvis det ikke tas grep for å utvide investeringsmulighetene og rentegarantihorisonten? Da tenker vi ikke på de som konverterer til det nye FPI- fripolise med investeringsvalg -når og hvis det blir lansert. Vi har sett litt nærmere på de største fripoliseaktørenes tall og historikk. Storebrand og DNB har 80-85 % av fripolisekundene målt både i antall poliser og i premiereserve og burde være interessante eksempler.

De to største selskapene hadde ved utgangen av 2009 ca. 10-11 % % investert i aksjer. Hvordan posisjonerte de seg i aksjer de påfølgende årene?

• Pr 31.12.2010 hadde de store livselskapene bare øket aksjeandelen litt. Storebrand til 11 % og DNB (Vital) til hele 20,7 %.
• Sommeren 2011 (30.6) var Storebrands aksjeandel nede på 7 %, DNBs aksjeandel var fortsatt på hele 21,4 %. 
• I løpet av høsten 2011 (4 kvartal) skjer det en nedjustering av aksjeandelen til 7 % for Storebrands del og en dramatisk nedjustering ned til 5,5 % på DNB Livs fripoliser moderat portefølje. All time low. En aksjeandel et stykke fra vi vanligvis tenker på som aksjeandel i en moderat portefølje…. 

Både Storebrand og DNB innførte 3 ulike underporteføljer for fripoliser i 2011. Dette for å kunne øke aksjeandelen (litt!) avhengig av hvilken risikobærende evne (tilleggsavsetninger) den enkelte kontrakt har.  

Uansett hvordan man vrir og vender på tallene blir det vanskelig å gi kundene en tilfredstillende avkastning på sikt med en så lav aksjeandel. Når det i tillegg er mangel på langsiktige sikre investeringsmuligheter i norsk valuta blir investeringsrommet for smalt. Infrastrukturinvesteringer kan være en mulighet, men livselskapene hadde nok ønsket å låne penger til staten gjennom statsobligasjonsmarkedet. Men staten trenger ikke å låne penger (heldigvis). 

Hvis kundene skal få det de skal, dvs. garantirenten eller helst mer enn det må kostnadene dekkes inn et sted. Noen må betale for å betale for risikoen. Rentegarantien har dessuten en dårlig bismak når den allerede beskjedne tilleggsavsetningen som utgjør kundens bufferkapital blir benyttet for å dekke det som mangler for å oppfylle bokført avkastning.

Var det likevel ok å sitte med en kjedelig fripolise med lav aksjeandel og garantert 4 % avkastning gjennom finans- og den pågående gjeldskrisen målt mot en tenkt portefølje med 50 % investert i aksjer? Det korte svaret er selvfølgelig ja i fripolise kundenes favør. Særlig når vi tar med nedturene i 2008 og 2011. Innskuddskundene mistet mye i 2008, men tok igjen med bedre avkastning i 2009 og 2010, mens 2011 ble et negativt år. Den beste innskuddsleverandøren hadde likevel ca. kun 1 % lavere avkastning i snitt årlig enn gjennomsnitt fripolisekunden når vi ser perioden 2008-2011 under ett. Ikke dårlig når vi tenker på det store kursfallet i 2008.

  

Slike sammenligninger kan vi antagelig ikke gjøre i fremtiden fordi produktet fripoliser slik vi kjenner det vil være en saga blott. Rett og slett fordi de ikke vil bli tilbudt lenger. Ja, du vil kunne inngå en avtale om et garantert produkt, men vi er tror prisen som du nå selv må betale for garantien vil vri interessen over til investeringsvalgs produkter med forskjellige risikoprofiler eller fritt fondsutvalg.  

Flytterett gir ville tilstander?

I Sverige pågår debatten om flytterett for pensjonsforsikringsavtaler, deriblant flytterett for fripoliser (fribrev). Den 15. juni i år skal Livförsäkringsutredningen presentere sine forslag om fri flytterett. Store penger står på spill og de store aktørene går i skyttergravene for å beskytte sine interesser. På norsk side er argumentasjonen mot flytting velkjent, men desto mer uforståelig når vi vet hvordan det gikk i det norske markedet. Er det ikke en selvsagt rett for fripoliseieren selv å velge leverandør, investeringsprofil, kostnads- og servicenivå?

I Norge har vi vært gjennom flere faser og avsluttet diskusjonene om pris man skulle ta for flytting, flyttefrister osv. Som kjent er hindringene redusert kraftig. For tiden er det helt andre ting som plager bransjen i Norge og særlig de selskapene som sitter med store fripoliseporteføljer. Solvency II, langt liv avsetning, lovbestemt fortjenestemargin og mangel på sikre investeringsalternativer for å oppfylle rentegarantien er noen av temaene som uroer livbransjen langt mer enn hvordan flytteretten blir håndtert.

Den totale pensjonskapitalen som kan omfattes av flytteretten i Sverige er formidabel, noe som er tallfestet i denne artikkelen skrevet av Claes Carlson, vd Danica Pension. I Norge står det 150 milliarder NOK i fripoliser med full flytterett. Hvorfor er ikke diskusjonen og liberaliseringen kommet lenger på dette område i Sverige? 
Det er en rekke ulikheter mellom Norge og Sverige på tjenestepensjonsområdet. Ikke minst det faktum at det er flere parter som har stor påvirkningskraft kompliserer flyttedebatten. Mange av tjenestepensjonsavtalene i Sverige er inngått og nærmest låst gjennom tjenestemannskartellene. Et detaljert regelverk skal man ikke kimse av. Flytteretten kan være skrevet inn i kollektivavtalen du tilhører eller forsikringsselskapet (!) har valgt å gi deg retten til å flytte. Og for å komplisere det litt mer: Tilhører du en kollektivavtale der det ikke er flytterett kan derimot forsikringsselskapet ha innført flytterett…. M.a.o. ikke enkelt å vite hva som er flyttbart eller ikke når det nasjonale regelverk ikke gir allmenne bestemmelser om flytterett. De store partene i arbeidslivet: Svensk næringsliv, LO og privattjenestemannskartellet PTK er ikke spesielt begeistret for flyttetankegangen og vil kun at flytteretten skal gjelde til forsikringsselskapene som man allerede har avtale med. Kan det kalles flytterett da?

I de store tallene for Sverige inkluderes offentlige tjenestepensjoner. Fra 2014 vil pensjoner innen kommuner og landsting kunne flyttes, dog begrenset til utvalgte leverandører…. I Norge opptjener du dine rettigheter hvis du meldes ut av en offentlig tjenestepensjonsordning, men det er ingen kapital som blir utstedt til en fripolise.

En annen diskusjon går på å beholde avtalen slik den ble tegnet, dvs. at avtalte ytelser, vilkår og plasseringsbestemmelser blir beholdt. Dette har så langt vært lovbestemt i Norge også, men banklovkommisjonen har foreslått en åpning for at i det det minste alderspensjonskapitalen kan konverteres til en såkalt FPI, fripolise med investeringsvalg.

Et annet moment som gir tro på at flyttretten faktisk vil innføres på bred front er at flytteretten faktisk er delvis innført for avtaler tegnet etter 2006. 

(Fra)flyttingsavgiftene i Sverige er saftige, det finnes eksempler som viser at noen av selskapene tar titusenvis av kroner i flytteavgifter for å dekke sine kostnader. Et effektivt mottiltak for å forhindre flytting, men lite populært og noe som utredningen helt sikkert vil uttale seg om.

15. juni får vi altså svaret på hvilken vei det går. Eksemplet Norge er trukket frem i Sverige siden markedene har mange likhetstrekk. Erfaringene fra Norge påvirker debatten bl.a. fordi erfaringene viser at flyttemuligheten er til kundens beste. Det er ikke mange som har flyttet fripolisene sine i Norge, men trusselen om fraflytting av fripolisene ga vesentlige lavere avgifter, bedre service og større fokus på avkastning.