Er garantert rente bedre enn investeringsvalg?

Som vi har skrevet i flere artikler ønsker myndighetene og livbransjen å gjøre noe med de ytelsesbaserte tjenestepensjonene og fripolisene. Mer av avkastningsrisikoen skal flyttes til det enkelte individ. Tidene har endret seg, risikoen for ikke å kunne møte rentegarantien er for høy for pensjonsgiveren i lavrenteregimet. Dette preger investeringsstrategien til livselskapene. Når livselskapene må møte rentegarantien årlig blir det problematisk å investere langsiktig og unngå svingningene. Privat har vi ikke slike bindinger og det er mange som vurderer aksjefond som en god og langsiktig investering til tross for finanskrisen i 2008 og den påfølgende gjeldskrisen som berører hele Europa. 

Hvordan blir det for fripoliseeier i årene fremover hvis det ikke tas grep for å utvide investeringsmulighetene og rentegarantihorisonten? Da tenker vi ikke på de som konverterer til det nye FPI- fripolise med investeringsvalg -når og hvis det blir lansert. Vi har sett litt nærmere på de største fripoliseaktørenes tall og historikk. Storebrand og DNB har 80-85 % av fripolisekundene målt både i antall poliser og i premiereserve og burde være interessante eksempler.

De to største selskapene hadde ved utgangen av 2009 ca. 10-11 % % investert i aksjer. Hvordan posisjonerte de seg i aksjer de påfølgende årene?

• Pr 31.12.2010 hadde de store livselskapene bare øket aksjeandelen litt. Storebrand til 11 % og DNB (Vital) til hele 20,7 %.
• Sommeren 2011 (30.6) var Storebrands aksjeandel nede på 7 %, DNBs aksjeandel var fortsatt på hele 21,4 %. 
• I løpet av høsten 2011 (4 kvartal) skjer det en nedjustering av aksjeandelen til 7 % for Storebrands del og en dramatisk nedjustering ned til 5,5 % på DNB Livs fripoliser moderat portefølje. All time low. En aksjeandel et stykke fra vi vanligvis tenker på som aksjeandel i en moderat portefølje…. 

Både Storebrand og DNB innførte 3 ulike underporteføljer for fripoliser i 2011. Dette for å kunne øke aksjeandelen (litt!) avhengig av hvilken risikobærende evne (tilleggsavsetninger) den enkelte kontrakt har.  

Uansett hvordan man vrir og vender på tallene blir det vanskelig å gi kundene en tilfredstillende avkastning på sikt med en så lav aksjeandel. Når det i tillegg er mangel på langsiktige sikre investeringsmuligheter i norsk valuta blir investeringsrommet for smalt. Infrastrukturinvesteringer kan være en mulighet, men livselskapene hadde nok ønsket å låne penger til staten gjennom statsobligasjonsmarkedet. Men staten trenger ikke å låne penger (heldigvis). 

Hvis kundene skal få det de skal, dvs. garantirenten eller helst mer enn det må kostnadene dekkes inn et sted. Noen må betale for å betale for risikoen. Rentegarantien har dessuten en dårlig bismak når den allerede beskjedne tilleggsavsetningen som utgjør kundens bufferkapital blir benyttet for å dekke det som mangler for å oppfylle bokført avkastning.

Var det likevel ok å sitte med en kjedelig fripolise med lav aksjeandel og garantert 4 % avkastning gjennom finans- og den pågående gjeldskrisen målt mot en tenkt portefølje med 50 % investert i aksjer? Det korte svaret er selvfølgelig ja i fripolise kundenes favør. Særlig når vi tar med nedturene i 2008 og 2011. Innskuddskundene mistet mye i 2008, men tok igjen med bedre avkastning i 2009 og 2010, mens 2011 ble et negativt år. Den beste innskuddsleverandøren hadde likevel ca. kun 1 % lavere avkastning i snitt årlig enn gjennomsnitt fripolisekunden når vi ser perioden 2008-2011 under ett. Ikke dårlig når vi tenker på det store kursfallet i 2008.

  

Slike sammenligninger kan vi antagelig ikke gjøre i fremtiden fordi produktet fripoliser slik vi kjenner det vil være en saga blott. Rett og slett fordi de ikke vil bli tilbudt lenger. Ja, du vil kunne inngå en avtale om et garantert produkt, men vi er tror prisen som du nå selv må betale for garantien vil vri interessen over til investeringsvalgs produkter med forskjellige risikoprofiler eller fritt fondsutvalg.  

Store variasjoner i prising av pensjonskapitalbevis

Fripolisenes andel av de totale premiereservene for ytelsespensjonsproduktene i privat sektor utgjør nå over 50 prosent pr 31.12.2011 (FNO). Det er blitt noe større bevissthet om et produkt du bare får vite noe om en gang i året - ved kontoføringen. Selv om det er blitt lettere å flytte fripoliser er det kun 2,5 prosent, målt i premiereserver, som gjorde det i 2011. Silver klarte å sette i gang en rekke flytteprosesser som fikk de store aktørene til å våkne opp og prøve å hindre kundeavgang. Men de siste årene ser selskapene at ikke all kapital nødvendigvis er god kapital og livselskapenes ledere opplever snarere våkenetter over de plagsomt høye rentegarantiene og avsetningskravene i forbindelse med Solvency II. Siste markering i debatten om fripolisenes er tydelig. Storebrand stopper tilflytting av fripoliser, før det har både DNB Liv, Nordea og Silver stoppet tilflyttingen. Slik forslaget fra banklovkommisjonen, (NOU 2012:3 Fripoliser og kapitalkrav) foreligger, er det heller ingen grunn til å vente at demningen brister og alle flytter/ konverterer fripolisene sine til det adskillig mer transparente men usikre pensjonskapitalbeviset.

Hittil har heller ikke det såkalte pensjonskapitalbevis utstedt fra innskuddspensjonsordninger fanget stor interesse, selv om flytteaktiviteten er noe større her målt prosent flyttet verdi. De fleste eierne er unge og opptatt av helt andre ting enn pensjonskapital. Etterhvert vil det ligge igjen et stort antall pensjonskapitalbevis igjen i livselskapene etter hyppige jobbskifter. Det kan tydelig sees av statistikken. Det var over 650.000 pensjonskapitalbevis pr. 31.12.2011 (FNO), en vekst på hele 150.000 i løpet av et år. Selv om pensjonskapitalbevisporteføljen kun utgjør en brøkdel av fripoliseporteføljen, vokser den raskt og utgjør noe over 11 milliarder NOK pr. 31.12.2011.

Kanskje eierne burde se nærmere etter hvordan pensjonskapitalbevisene utvikler seg både mht. avkastning og ikke minst kostnader som de selv må betale nå? 

Når vi ser på hva de ulike aktørene tilbyr, så man fort at det er stor variasjon i avkastning og ikke minst priser. Stykkprisen varierer betydelig, noen priser i prosent av Grunnbeløp (Basbelopp), noen etter størrelsen på kapitalen. Forvaltningskostnadene er det også store variasjoner på fra første krone.

I eksemplet viser vi hvordan administrasjons og forvaltningskostnadene varierer hos 6 ulike leverandører, fra etablerte livselskap til rene fondsleverandører. Sammenligningen er gjort på en standard investeringsprofil med 50 % i aksjer, resten i obligasjoner og rentepapirer. Saldoen utgjør NOK 200.000. Et stort pensjonskapitalbevis, men det synliggjør prisforskjellene.

Store forskjeller med andre ord. Er det noen som tror at det er noen korrelasjon mellom høy avkastning og høy pris? Vi kan bekrefte at det ikke er det. Det blir interessant å se hvordan prissettingen vil konvergere når markedet vokser og det blir større oppmerksomhet rundt prisene.

Kostnadsutvikling hos de norske livselskapene i 2011

Hvordan står det til med rasjonaliseringen i livselskapene? Klarer de å effektivisere prosessene? Vi har sett nærmere på regnskapene for 2011 i livselskapene på det norske markedet. Det er store forskjeller mellom selskapene, målt både i kostnadsprosent og kostnadsutvikling. Det totale kostnadsnivået er som forventet med en svak økning.

Totalkostnadene ligger på nivå med fjoråret på 6.783 mill. NOK mot 2010 tallene på 6.628 mill. NOK. Det er mer interessant å se på detaljene. Hvem klarer å redusere, hvem øker kostnadene og hvorfor?

Det er først og fremst veksten i kundemidler som sørger for at kostnadsprosenten ser bedre ut for livselskapene. Flere av de mindre selskapene som Danica og Gjensidige Pensjon opplever en god vekst i kundemidler - opp mot 25 % i økning forvaltede kundemidler. Mye av økningen i porteføljen skyldes overdratte porteføljer, men de har en helt ulik utvikling av kostnadene. Danica har hatt en solid kostnadsøkning hvor mesteparten er en engangseffekt som antagelig skyldes arbeidet med å konvertere inn eksterne kundeporteføljer. Gjensidige har klart å redusere kostnadene noe.

Det er mange måter å måle selskapenes kostnader mot hverandre på. Vi mener i det minste at et mål som kostnadsprosent av forvaltede kundemidler gir en indikasjon fra år til år om det enkelte selskap blir mer konkurransedyktig. De enkelte selskap har svært ulike porteføljer av produkter og historikk. Storebrand Livsforsikring og DNB Liv har et bredt utvalg med en lang historikk og en stor portefølje med gamle ytelsespensjonsprodukter. DNB Liv skal spare 300 millioner og påpeker at lønnsomheten ved tjenestepensjonsproduktene er for lav. Danica og Gjensidige pensjon er relativt nystartede og har hovedsakelig investeringsvalgprodukter i porteføljen. I figuren viser vi kostnadene og har samlet selskapene i de grupper vi mener de hører hjemme- utfordrere, tradisjonelle livselskap, bankeide livselskap og selskap som kun tilbyr til offentlig sektor.

Klarer utfordrerne å holde kostnadsprosenten nede på et lavt nivå med økningen i forretningsvolum? Vil det bli behov for investeringer når en ny generasjon med tjenestepensjonsprodukter kommer? Vil de store klatre nedover i kostnadsprosent etterhvert som de bytter ut de tradisjonelle produktene med investeringsvalg produkter? Vi kommer med flere detaljer når alle selskapene har rapportert sine endelige tall.

Den nordiska marknaden del 2 - vilka är aktörerna?

Grafen visar att Norge har ett fåtal stora aktörer – de tre största har drygt 80 procent av de konkurrensutsatta livpremierna 2009. I Sverige däremot finns större konkurrens mellan bolagen och de 11 största bolagen står för motsvarande 80 procent. Största aktören i de övriga länderna har för övrigt nästa dubbelt så stor marknadsandel som den största aktörer i Sverige. Finns det utrymme för fler aktörer i Norge, Danmark och Finland som på allvar kan utmana de etablerade aktörerna? Eller är marknaden för liten för nya aktörer att etablera sig i respektive land? Med provisionsförbudet är det snarare troligt att de aktörer som har kundrelation kommer att ha övertaget.

Vi har sammanställt de största aktörerna i Norden och där hamnar naturligtvis retailbankernas livbolag högt upp med en årligt tillväxt på 3-4,5 procent. Därefter de lokala aktörerna i respektive land. Snabbväxarna Avanza och Nordnet har efter bara några år placerat sig på samman nivåer som etablerade aktörer. De är intressanta för de visar att det går att starta (spar)försäkringsbolagsverksamhet med en annan affärsmodell än den etablerade och med en helt annan distributionslogik.

Tittar vi bara på aktörerna i Norge ser vi att de nordiska banklivbolagen fortfarande är små jämfört med de tre största aktörerna. KLP, som har hand om de kommun-, landstings- och statligt anställdas pensioner, är störst. Därefter är två lokala fullsortimentsaktörer störst - DNB distribuerar Vital Forsikrings under namnet DNB Liv och Storebrand.