Er garantert rente bedre enn investeringsvalg?

Som vi har skrevet i flere artikler ønsker myndighetene og livbransjen å gjøre noe med de ytelsesbaserte tjenestepensjonene og fripolisene. Mer av avkastningsrisikoen skal flyttes til det enkelte individ. Tidene har endret seg, risikoen for ikke å kunne møte rentegarantien er for høy for pensjonsgiveren i lavrenteregimet. Dette preger investeringsstrategien til livselskapene. Når livselskapene må møte rentegarantien årlig blir det problematisk å investere langsiktig og unngå svingningene. Privat har vi ikke slike bindinger og det er mange som vurderer aksjefond som en god og langsiktig investering til tross for finanskrisen i 2008 og den påfølgende gjeldskrisen som berører hele Europa. 

Hvordan blir det for fripoliseeier i årene fremover hvis det ikke tas grep for å utvide investeringsmulighetene og rentegarantihorisonten? Da tenker vi ikke på de som konverterer til det nye FPI- fripolise med investeringsvalg -når og hvis det blir lansert. Vi har sett litt nærmere på de største fripoliseaktørenes tall og historikk. Storebrand og DNB har 80-85 % av fripolisekundene målt både i antall poliser og i premiereserve og burde være interessante eksempler.

De to største selskapene hadde ved utgangen av 2009 ca. 10-11 % % investert i aksjer. Hvordan posisjonerte de seg i aksjer de påfølgende årene?

• Pr 31.12.2010 hadde de store livselskapene bare øket aksjeandelen litt. Storebrand til 11 % og DNB (Vital) til hele 20,7 %.
• Sommeren 2011 (30.6) var Storebrands aksjeandel nede på 7 %, DNBs aksjeandel var fortsatt på hele 21,4 %. 
• I løpet av høsten 2011 (4 kvartal) skjer det en nedjustering av aksjeandelen til 7 % for Storebrands del og en dramatisk nedjustering ned til 5,5 % på DNB Livs fripoliser moderat portefølje. All time low. En aksjeandel et stykke fra vi vanligvis tenker på som aksjeandel i en moderat portefølje…. 

Både Storebrand og DNB innførte 3 ulike underporteføljer for fripoliser i 2011. Dette for å kunne øke aksjeandelen (litt!) avhengig av hvilken risikobærende evne (tilleggsavsetninger) den enkelte kontrakt har.  

Uansett hvordan man vrir og vender på tallene blir det vanskelig å gi kundene en tilfredstillende avkastning på sikt med en så lav aksjeandel. Når det i tillegg er mangel på langsiktige sikre investeringsmuligheter i norsk valuta blir investeringsrommet for smalt. Infrastrukturinvesteringer kan være en mulighet, men livselskapene hadde nok ønsket å låne penger til staten gjennom statsobligasjonsmarkedet. Men staten trenger ikke å låne penger (heldigvis). 

Hvis kundene skal få det de skal, dvs. garantirenten eller helst mer enn det må kostnadene dekkes inn et sted. Noen må betale for å betale for risikoen. Rentegarantien har dessuten en dårlig bismak når den allerede beskjedne tilleggsavsetningen som utgjør kundens bufferkapital blir benyttet for å dekke det som mangler for å oppfylle bokført avkastning.

Var det likevel ok å sitte med en kjedelig fripolise med lav aksjeandel og garantert 4 % avkastning gjennom finans- og den pågående gjeldskrisen målt mot en tenkt portefølje med 50 % investert i aksjer? Det korte svaret er selvfølgelig ja i fripolise kundenes favør. Særlig når vi tar med nedturene i 2008 og 2011. Innskuddskundene mistet mye i 2008, men tok igjen med bedre avkastning i 2009 og 2010, mens 2011 ble et negativt år. Den beste innskuddsleverandøren hadde likevel ca. kun 1 % lavere avkastning i snitt årlig enn gjennomsnitt fripolisekunden når vi ser perioden 2008-2011 under ett. Ikke dårlig når vi tenker på det store kursfallet i 2008.

  

Slike sammenligninger kan vi antagelig ikke gjøre i fremtiden fordi produktet fripoliser slik vi kjenner det vil være en saga blott. Rett og slett fordi de ikke vil bli tilbudt lenger. Ja, du vil kunne inngå en avtale om et garantert produkt, men vi er tror prisen som du nå selv må betale for garantien vil vri interessen over til investeringsvalgs produkter med forskjellige risikoprofiler eller fritt fondsutvalg.